søndag 8. mars 2015

31-12-1999











3.
Alle stirret som om de så på et virkelig spøkelse, da jeg stod i døråpningen til finstuen.
Det var som om de ikke trodde det kunne være sant ... .
Jeg er sannhet og jeg stod der, helt sann.
Stuen var fin, en liten sofa som var sittet i av scenes store navn i Kjøbenhavn, 
et spinkelt mahogny-bord, et lite antikt Pleyel piano, en glødende gammel norsk jernovn og stoler fra Chippendale til queen Ann periodene.
Jeg tok en stol og satte meg ned. En søster stotret og stammet om en kopp kaffe 
mens hun så på sin mann, arkitekten. Arkitekten så på meg med hat i blikket.
Gjestene, arkitektens bror og svigerinne så forbauset rundt på oss alle sammen. 
De visste ikke så mye om noe av det som gikk for seg. 
- Du skal ut, hveste arkitekten og rev av meg luen.
- Hva gjør traktortilhengeren ute på veien, utenfor porten, spurte jeg.
- Vet du ikke at det har vært innbrudd her, sa arkitektens svigerinne.
- Innbrudd, sa jeg og smilte skjevt uten å gå nærmere inn på det. De hadde løyet om innbruddet, jeg var grunnen og med de samme rettigheter som mine søstre. 
Svigerinnens mann forstod også at jeg var det påståtte innbruddet. Han var taus.
- Ut, du skal ut!
- Jeg har like stor rett som noen annen til å være her i min fars hus.
Arkitekten så på sin svoger siv.ing. født Hansen (og tok sin kones navn) 
for å finne en løsning på problemsvigerinnen som krevet sin plass i sin fars hus.
- Du skal ut!
- Jeg blir her, svarte jeg. 
Mine to søstre svinset litt rundt uten mål og mening. Spenningen i finstuen var 
til å ta og føle på. Alle så på hverandre, familieproblemet satt helt stille, 
gjesten som ikke var en gjest var på besøk hos sin avdøde far, i hans hjem.  



Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar